Bare en liten «forhåndsmelding»….

Etter fjorårets tur til Sør-Spania med opp i 45 grader var «madammen» klar på at neste år blir det Irland !!

Og, da går årets første utenlandstur selvfølgelig til «The Emerald Island». Vi har jo vært i Irland tre ganger tidligere, men denne gangen blir det ikke Dublin og «Sør-Irland», men derimot vestkysten, nordkysten og Nord-Irland.

Og, siden jeg er blitt for gammel til å «gamble», og kjøre på feil side av vegen, satser vi på offentlige transportmidler denne gangen. Tror det er smart 🤪

Vi kommer tilbake når turen er i gang, avgang fra Vigra grytidlig fredag 14 juni ✈️✈️✈️

——————————————

Galway, 16 juni 2024 :

Noen av mine «faste lesere» har gitt uttrykk for at de savner reisebrev ….🤣….. så det må vi nesten forsøke å gjøre noe med.

«Planen» er å oppdatere etter hver by vi har vært i, og hva passer da bedre enn å starte reisebloggen siste kvelden i Galway…..

Galway, den fjerde største byen i republikken Irland med sine 85 000 innbyggere, ble grunnlagt på 1100-tallet, og som alle gamle byer er den full av historie, og minnesmerker fra svunne tider. Men, akkurat det lar vi ligge nå, og heller fokusere på hva vi har opplevd i denne hyggelige byen på Irlands vestkyst.

Vi bor på en tradisjonell «B&B» en ti-minutters spasertur fra sentrum. «Bed & Breakfast» er jo ikke noe vi er vant til hjemmefra, men i Storbritannia og Irland er dette en helt vanlig måte å overnatte på. Veldig mange foretrekker B&B framfor tradisjonelle hoteller. Hele gata vi bor i er full av B&B.

Vi har valgt «Petras hus», og her har vi det godt 😀

Galway er kanskje «party-byen» framfor noen i Irland. Skal ikke forsøke på noen gjetting av hvor mange puber, barer eller restauranter det finnes i sentrum av Galway, men det er mange…. Veldig mange !

Og, som mange andre byer i Europa ( og resten av verden); sentrum av byen er praktisk talt bilfri ! Kun i enkelte gater er det lovlig å kjøre bil, og i de fleste av disse gatene kun i spesifikke perioder. Normalt er det «vi», de gående, som «eier» nesten hele sentrum. I Norge er jo dette, som kjent, omtrent komplett umulig å få til …..

Gågater i hopetall, masse folk og liv, skaper jo en helt spesiell atmosfære. Uterestauranter, markeder, butikker ute på gata, musikk overalt….

Kort sagt; Galway er en kjempehyggelig by med gjestfrie, hyggelige og ikke minst morsomme innbyggere(Forøvrig slik vi har opplevd i andre irske byer).

I går tok vi turen litt ut av sentrum, men fremdeles i Galway, til bydelen Salthill med sin berømte 2 km promenade. En «ferieby» med badestrand og utallige «sommerhoteller» av høy standard. Og, ikke minst; en fantastisk flott utsikt over hele Galway Bay.

Galway Bay

«If you ever go across the sea to Ireland
Then maybe at the closing of your day
You will sit and watch the moon rise over Claddagh
And watch the barefoot gossoons at their play………………………………

And see the sun go down on Galway Bay»

Så var dagen (i dag) kommet, dagen da vi skulle på båttur, og spørsmålet var jo om vi ville oppleve «irsk vær» med regn og vind, eller ……

Det ble «eller»…. Heldigvis !

En fantastisk tur ut til Aran Islands, nærmere bestemt til den største av de tre øyene som danner Aran Island, nemlig Inishmor. De to andre heter forresten Inishmaan og Inishheer.

Full sommer og t-skjortevær ! En utrolig fin dag har vi hatt, og i morgen er det videre oppover vestkysten til Westport.

«Skrivefingeren» begynner å bli ganske vissen nå, alt her skrives på IPhone, så jeg sier takk for idag fra Marit og meg selv nå, og legger inn bilder fra turen til Inishmor under her. Nå kaller senga 🛌🛌🛌💤💤💤

Westport, Co. Mayo

17-2o juni

Mandag flyttet vi oss v.h.a. Expressway-bussen ca 8 mil nordover på vestkysten av Irland, fra storbyen Galway med 85 000 innbyggere, til den mye mindre Westport med ca 6 500 innbyggere.

En hyggelig busstur på knapt 2 timer gjennom for det meste grønt og fint «jordbruksland».

Her har vi nå vært i 3 dager, og her har vi hatt det bra, eller som de lokale her sier; “Tá ag éirí go maith linn anseo”…..

Irsk snakkes mye mer her her enn vi er vant til f.eks. fra Dublin, men heldigvis snakker alle engelsk i tillegg.

Vi bor på det flotte Westport Coast Hotel som ikke ligger i sentrum av byen, men ca en halvtimes spasertur unna, og helt ute ved Atlanterhavet. Og, vi har gått begge veier 🥳

Spaserturen fra Westport Quay inn til sentrum gikk gjennom skogen på flotte turstier. Og da passerer man det mest berømte bygget i denne delen av Irland, nemlig Westport House. Ferdigstilt i 1731 til Marquess of Sligo, en berømt adelsmann.

Westport er en nydelig, koselig liten by som vi anbefaler å besøke om noen av dere skulle ønske å besøke denne delen av «The Emerald Island”.

Litt merkelig, men har vel knapt vært i en irsk by uten en elv 🤪

Ved Westport House(som er åpent for publikum) fant jeg en statue av en dame som jeg måtte undersøke litt nærmere ……..

Det viste seg å være Grace O’Malley, og hun er faktisk ikke hvem som helst. På irsk er navnet Gráinne Ní Mháille.

Født inn i en stor og rik familie i 1530, og tok over familiedynastiet etter farens død, til tross for at hun hadde en eldre bror som egentlig var neste på listen.

Kalt «Queen of Pirates» fordi hun med hard hånd drev piratvirksomhet mot alle skip som trafikkerte området. Kjempet innbitt mot engelskmennene som på den tiden ville erobre Irland. Hun var beryktet som den farligste kvinnen i Europa på den tiden, og mange anser henne for å være den første irske feministen. Hun døde i 1603.

Et populært turmål her er det hellige fjellet Croagh Patrick. Vi får ha den turen til gode, men hvert år arrangeres det et turløp fra fjøra til toppen av fjellet, ca 750 m.o.h. Navnet sitt har fjellet fått etter Irlands skytshelgen St. Patrick, som sies å ha tilbrakt 40 døgn på toppen av fjellet i meditasjon. Derfor er fjellet også «hellig»

Croagh Patrick ( i bakgrunnen) 🤪

Men, områdets historie er ikke bare eldgammel ….. På bildet under her ser dere «John Lennon’s Island».

Kjøpt av John Lennon for 1 700£ i 1967 med tanke på å benytte det som et «sancuary» for seg selv og familien. Han fraktet forresten en campingvogn ut til øya som han benyttet når han var her. Noe hus ble aldri bygget, men han inviterte «hippie-venner» ut, og disse bodde i telt her i flere år.

Da Lennon døde arvet Yoko Ono øya (som egentlig heter Dorinish), og hun solgte den videre for 30 000£. Hele beløpet ble gitt til et hjem for foreldreløse barn.

I dag er det kun hvite ull-dotter som befolker den grønne øya.

I dag har vi vært på rundtur i Claw Bay, det er «sommer» hver gang vi er på båttur…., og både sett mye flott, og hørt historier om livet og hendelser i området gjennom hundrevis av år. Irske turguider, bussjåfører, taxisjåfører, ja irer generelt, er jo mestere i å fortelle historier, og i å synge 🎼🎼🎼🎼

Fra hotellet vårt har vi flott utsikt ut i Atlanterhavet, og til Claw Bay, som leder inn mot Westport Quay, hvor vi bor.

Alle steder har jo sin historie, og Westport og Claw Bay er intet unntak.

Dessverre blir Claw Bay ofte forbundet med en tragedie som fant sted ute i bukta her for nøyaktig 130 år siden.

Om morgenen 14 juni 1894 gjorde over 100 ungdommer(den yngste var 12 år) seg klar for å forlate Achill (en øy i Claw Bay) for å reise til Skottland og jobbe sommermånedene der med ‘tattie hoking», potetplukking.

De ble fraktet inn til Westport Quay i store seil/trebåter, for deretter å bli overført der til det store dampskipet som lå for anker, og skulle frakte de over til Skottland.

Da de så det flotte, svære, dampskipet stormet alle over på ene siden av båten, med det resultat at båten kantret, og 32 mennesker omkom. «The Claw Bay disaster» minnes den dag i dag i dette området.

I morgen går turen videre, nordover, og til Donegal, et stykke av Irland jeg føler jeg har et forhold til, uten at jeg aner hvorfor. Kan jo ikke bare være fordi en av mine gitarhelter, Rory Gallagher, er født der ?🙄 I byen Ballyshannon, som vi skal innom senere på turen, ble han født i 1948.

Mitt forhold til Donegal er nok også påvirket av en del lesing om «the troubles” (1968-1998). Donegal, selv om byen ligger i Irland, spilte en sentral rolle i konflikten. Mer om «konflikten» blir det nok senere, når vi besøker (London)Derry og Belfast.

Avslutter, som vanlig, med noen bilder, denne gangen altså fra Westport i grevskapet Mayo og provinsen Connacht. Vi sjåast 👌

Donegal Town, 20-23 juni

Javel, …… da er det klart for siste kvelden i Donegal, en by med kun ca 3 000 innbyggere ( jeg trodde det var mye mer).

Byen har også gitt navn til grevskapet (fylke), som altså da selvfølgelig også heter Donegal.

Ett område kjent for jordbruk, og jordbruksprodukter, og ikke minst musikk. Alle musikerne fra Donegal er/var nok ikke verdensberømte, som Rory Gallagher og ett par til, men den dag i dag «ljomer» det med irsk musikk ut av de aller fleste barer og puber på kveldstid. Og, de fleste er kjente musikere, i alle fall i Donegal 🤪

Som mange andre har jeg alltid vært begeistret for irsk musikk, The Dubliners, Thin Lizzy, van Morrison, U2, The Pogues ….. listen er lang som et ondt år, og vi som vokste opp på 70/80-tallet fikk jo inn denne musikken nesten med morsmelken. Og, er det to ting som er helt spesielt med irer så må jo det være musikken og deres utrolige evner som «historie-fortellere».

Hver eneste bussjåfør og «cab-driver” er utømmelige kilder til gode historier…., og humoren deres, da ! Til tross for at kriger og konflikter har fulgt denne grønne øya i tusenvis av år (i alle fall ett tusen) er det ikke mye å utsette på humøret deres. I tillegg er de jo utrolig hyggelige generelt. Alle hilser på deg med det typiske «Hadju»….. How are you 😉

Så, hva har vi funnet på her i denne lille byen i snart 3 dager ? Vi har som vanlig gått mye, opp og ned «Storgata» (omtrent som i Molde) en del ganger, frekventert kafeer og puber når vi ble tørst eller sultne, og vi har besøkt det meste som er å besøke av historiske, og ikke så historiske, bygninger.

Som «alle» andre irske byer har også Donegal en borg/slott fra 14-15-16 hundretallet, og de har en elv som renner gjennom byen. Elven i Donegal heter Eske.

Som nevnt; den lille grønne øya i Atlanterhavet har alltid vært hjemsøkt av konflikter, i mange mange år. Denne delen av Irland var også sterkt involvert under «the troubles» i Nord Irland mellom 1968-1998. Og, den konflikten har jo egentlig vart mye lenger, faktisk fra 1800-tallet, og i særdeleshet etter 1921. En konflikt som, i alle fall for meg, er ganske uforståelig. Mer om det når vi i morgen reiser til (London)Derry og deretter til Belfast.

Napoleons-krigene, og kanskje spesielt «Den andre koalisjonskrigen»(1798-1802) var merkbar også her oppe på nordvest-kysten av Irland. Irland valgte selvfølgelig Frankrikes (og Napoleons) side mot engelskmennene, som alltid har forsøkt å legge Irland under Det Britiske Samveldet. Napoleon sendte en flåte opp til Donegal for å hjelpe irene mot engelskmennene, men det gikk ikke veldig bra. De fleste skipene ble senket av engelskmennene, og et bevis finner vi på Quay Street i Donegal.

I dag, lørdag, tok vi oss en times busstur til Eniskallen, en «storby» med over 20 000 innbyggere. Etter at bussbillettene var kjøpt og betalt oppdaget vi at vi faktisk var på vei til et annet land, Nord Irland (Storbritannia),.., men uten synlig grense, og selvfølgelig ingen grensekontroll, gikk det fint uten noen form for legitimasjon. ( Skulle jo egentlig bare mangle, vi er jo sannsynligvis etterkommere etter de som regjerte denne delen av Irland for 12-1300 år siden 🇳🇴🇩🇰 )

Enniskillen er en helt spesiell by som ligger ute på en øy (ikke at vi merket så veldig mye av akkurat det), og deler innsjøen Lough Erne i den øvre og nedre delen av innsjøen. Forøvrig Nord Irlands største «vannsystem».

En riktig koselig by var det faktisk, og vi ruslet rundt her i 4-5 timer inkl x antall kaffe/mat-pauser, besøk på et stort «craft and art senter», og selvfølgelig et besøk på byens «castle» der det også var museum. Forøvrig ganske typisk med sterk hovedvekt på kriger og erobringer britene har gjort i noen hundre år. I tillegg til de store verdenskrigene. Ingen er vel flinkere til å hylle sine koloniseringer og erobringer enn britene…., så kan vi jo ha forskjellige meninger om akkurat det. Men, besøket på borgen/slottet i Enniskillen var uansett interessant.

Langs elvebredden, jada, som sagt; «alle» irske byer med respekt for seg selv har en elv, var det flotte, store, grøntområder med plass til både idrettsanlegg og vannsport. En fin liten tur langs elva.

Man kan ikke skrive om Enniskillen uten å nevne det som skjedde her 8 november 1987. Denne dagen var det «Rememberance Day» i Storbritannia, dagen britene minnes sine falne i alle kriger. Dagen skulle selvfølgelig feires også i Enniskillen, og mange britiske soldater var tilstede. IRA hadde utplassert en bombe som var tiltenkt disse soldatene, men bomben gikk av for tidlig, og drepte 10 sivile og en politimann. Ytterligere en person døde av skadene senere.

En katastrofe for IRA og Sinn Féin, og massakren ble fordømt av alle parter. I ettertid har både IRA og Sinn Féin beklaget tragedien, som fikk konsekvenser for fredsprosessen senere.

Da nærmer det seg sengetid her borte, i morgen er det buss over grensen (igjen), og etter 1,5 timer skal vi være framme i en by mange har hørt om, men kanskje ikke like mange har vært i; grensebyen (London)Derry som var på alles lepper i de tragiske årene 1968-1998. Men, også byen der «Derry-girls» herjet !🤣(For de som ikke har sett «Derry girls» … det bør dere faktisk unne dere …)

Avslutter med noen bilder under her fra Donegal og Enniskillen ;

Shipquay Hotel, Derry 23-25 juni

Da er siste kvelden kommet etter 2 døgn i Derry, i morgen går turen videre med tog til siste stoppested; Belfast !

Når vi skulle besøke Nord Irland var det to steder vi måtte innom, og det var Derry og Belfast. Årsaken til det er nok de bøkene jeg har lest om konflikten her opp gjennom åra, og så er det jo ikke å komme fra at vi (jeg 🥳) er blitt så gamle at vi husker da Nord Irland var på alles lepper, og dominerte media i mange år. En konflikt man nesten må være ire eller nord-ire for å forstå.

Storbritannia er jo meget sterkt involvert i denne konflikten, selvfølgelig. Både fra hundrevis av år tilbake, og også i det siste hundreåret. I 1916 startet «påskeopprøret» i Irland for å oppnå selvstendighet for hele Irland, og i 1920 oppnådde de det….., men kun for det sørlige delen, det vi i dag kjenner som Irland, eller Republikken Irland.

Nord Irland var fremdeles en provins under Storbritannia, slik de er i dag, og dette er den «moderne» årsaken til konflikten. Som også skyldes en svært kraftig diskriminering av katolikkene i Nord Irland. Nesten uvirkelig. Majoriteten i Irland er katolikker mens Nord Irland «alltid» har vært dominert av protestanter.

Må forsøke å ikke bli altfor opptatt og detaljert om konflikten her, men man kan ikke besøke Nord Irland uten å bruke tid på det som har skjedd, i vår levetid, faktisk. Skal komme tilbake til Derry og konflikten litt senere, først litt om Derry ;

Først må det sies at Derry er en flott by, og anbefaler absolutt et besøk om noen lurer på det. «Mellom bakkar og Berg» er den kanskje ikke, men jeg kan love at her er i allefall bakker nok !

Fra elven(!) Foyle strekker byen seg oppover åser, over åser, ned på andre siden, før den «klatrer» opp neste ås🤪 Sentrum er dominert av bymuren som den dag i dag er intakt og markerer gamle Derry, byen er i dag selvfølgelig mye større enn den var da bymurene ble bygget. Man kan gå opp på bymurene i hele murens lengde, rundt hele gamlebyen. Og det er bare en av tingene vi har fått gjort i dag.

I Derry bor det en stor majoritet av katolikker, mye større enn i resten av Nord Irland (som lenge hadde en protestantisk majoritet).

I Derry har det i mange å vært slik at katolikkene bor på ene siden av elven Foyle, men protestantene for det meste har bodd på andre siden. Katolikker = Cityside, protestanter = Waterside.

Det blir kanskje mye «krig og elendighet» dette, men det som skjedde her i Derry, spesielt i årene som kalles «The troubles» mellom 1968 og 1998, er såpass «nært» at man kan ikke unngå å la seg påvirke når man besøker byen. Og, selv om «Langfredagsavtalen» ble signert 10 april i 1998 er ikke alle sår grodd, på langt nær. Seneste i 2019 ble journalisten Lyre McKee skutt og drept i Derry av en IRA-aktivist.

I dag har vi fått øyenvitneskildringer og førstehånds informasjon om det som skjedde i bydelen Bogside i Derry, 30 januar 1972. Ikke hyggelige historier, min vi vil nok for alltid huske denne 1,5 timers «historietimen».

«Bloody Sunday», eller «The Bogside Massacre», der britiske fallskjermsoldater skjøt og drepte 13 uskyldige mennesker, nr 14 døde på sykehus kort tid etterpå.

Det skulle gå 38 år før britene offisielt kom med sannheten og beklaget det som hadde skjedd. Mellom 1972 og 2010 hadde det offisielle Storbritannia holdt fast på det som alle andre visste var ren løgn, nemlig at ofrene var terrorister.

10 juni 2010 gikk statsminister Cameron på talerstolen i Underhuset, og innrømmet at :

«There is no doubt, there is nothing equivocal, there are no ambiguities. What happened on Bloody Sunday was both unjustified and unjustifiable. It was wrong.«

Jeg legger inn noen bilder fra «byvandringen»under her, og kommenterer under noen av bildene.

Da tar vi kvelden her …..💤💤💤

Ny dag i morgen…, tog til Belfast, og de tre siste dagene av en fantastisk opplevelsesrik tur til Irland og Nord Irland. Det blir vel ikke noe mindre «krig» der, men skal prøve å skjerpe meg her i bloggen 😇

Me sjåast ……

Belfast 25-28.6

En av mange puber i nærområdet vårt i Belfast, «The Crown» har forbarmet seg over tørste Belfastinnbyggere, og andre, siden 1826

Mellom Derry og Belfast tok vi tog, og fikk muligheten til å se masse fin natur fra panoramavinduet på toget. Kanskje en enda bedre måte å bevege seg rundt på enn buss. Som vanlig, men neste all kollektiv trafikk; Toget var i rute, og vi var framme i Belfast akkurat da vi skulle.

Vi hadde valgt å bo på Fitzwilliam Hotel midt i byen, og det var smart med tanke på at vi var nært «alt» i bysentrum. Det var gåavstand til det aller meste. Vi gjorde som vi pleier når vi er i ukjente byer; Vi hiver oss på en «hop-on hop-off» -buss, og på den måten får vi sett «hele» byen, og kan gå av og på akkurat som vi vil. En genial måte å komme over mye på kort tid.

Belfast er en trivelig by med masse å se, og masse trivelige mennesker. Som egentlig overalt ellers i Irland/Nord-Irland. Det er selvfølgelig viktig å vite at man nå er i Nord-Irland, og ikke Irland, og pengene heter nå «pund», og ikke «euro» …. selv om de gjerne tar i mot euro også, det er ikke noe problem.

Så en dag tok vi altså denne «sightseeing-bussen», og i tillegg til at vi fikk se oss rundt i byen fra bussen, fikk vi også grundig guiding av bussjåføren, og gikk også av på ett par steder for å utforske selv.

Belfast (som Derry) er jo uløselig knyttet til konflikten i Irland/Nord-Irland, og vi fikk sett oss grundig om i bydelene Shankhill og The Falls, som representerer «kjerneområdene» i Belfast med hensyn til de årene der denne konflikten var hovedoppslag i de fleste av verdens aviser bl.a.
Det som er litt utrolig er at disse to bydelene, der Shankhill var ( og er) protestantenes bydel, og der The Falls var (er) katolikkenes bydel, er at de ligger «vegg i vegg». Det er ingenting som skiller bydelene, man går rett fra The Falls inn i Shankhill. Og, forandringen, den dag i dag, er påfallende og veldig lett å se……

Typisk «gatemotiv» i Shankhill, her er det England/Storbritannia som gjelder

The Falls, der det nesten bare bor katolikker, og Irland og IRA dominerer gatebildet

Belfastavtalen av 1998, eller «Langfredagsavtalen» som den populært kalles, førte til fred i Nord-Irland, etter 30 år med konflikt. Etter to folkeavstemninger i 1998, en i Nord-Irland og en i Irland, valgte et overveldende flertall av innbyggerne å støtte avtalen. Unionistene (DUP) var den eneste store politiske gruppen som motarbeidet Langfredagsavtalen.
I disse dager er det jo snart valg i Storbritannia, og Nord-Irlands største parti Sinn Féin stiller selvsagt til valg, men de møter ikke i det britiske Underhuset… av prinsipp ! De anerkjenner ikke det britiske parlamentet, og aksepterer ikke at parlamentet skal være med å bestemmer i Nord Irland. Som vi forstår; Alt er ikke «normalt» i Nord Irland, eller kanskje det er nettopp det det er ……

Å besøke botaniske hager er vel ikke akkurat det vi gjør mest, men siden denne ligger vegg i vegg med «The Ulster Museum», og det fantastiske hovedbygget til Universitetet i Belfast, ble det til at vi gikk av bussen, og tok en titt. Det var en god ide 🙂 Deilig svær park med mass fint å se, og langt borte fra trafikk og bråk i bysentrum (selv om den ligger bare 2 minutt unna en stor hovedgate).

The Ulster Museum anbefales sterk å besøke om man er i Belfast, et av de beste og flotteste museum jeg har opplevd. Å vandre rundt her, i flere etasjer, og lære om Nordirsk historie er en opplevelse, kanskje man kan kalle det en «oppvåkning» …. Her er det slett ikke bare «krig og elendighet», selv om den historien også har fått en framtredende plass i museet.

Busstur til Giant Causeway:
Det er mye å se og oppleve i Nord-Irland, og en av de mest besøkte er selvfølgelig Giant Causeway. Dette «naturfenomenet» som vi finner helt nord på øya. Selv om legenden vil ha det til at disse steinformasjonene skyldes en kamp mellom en irsk og en skotsk «giant», så heller jeg mest til at dette har oppstått av naturlige årsaker.
Over 40 000 «polygonale» steiner former dette fantastiske landskapet som det finnes bare ett av i verden.

Det er folksomt på Giant Causeway selv om det er en kvarters tur fra «basen» til selve attraksjonen. De fleste velger å gå, men det finnes også shuttle-busser som frakter turistene til og fra.

Lang lang rekke, men Marit tar seg tid til fotografering på vei til Giant Causeway.

Under en liten pust i bakken kom denne lille rødstrupen på besøk, …. på skoen min 🙂 Rødstrupen kalles «Robin» på engelsk, og er også Englands nasjonalfugl.

På vei til fra Giant Causeway var vi også innom Dunluce Castle, ikke så langt fra «causeway’n». Her har det en gang vært en helt lite samfunn rundt den svære borgen/slottet. Restene av byen som har lagt her finner man under overflaten, og arkeologer har arbeidet her i mange år for å kartlegge det samfunnet som var her. Selve borgen ligger helt ut på klippene, og det skyldes selvfølgelig at det da var lettest å forvare seg. Et imponerende byggverk er det, og enda mer imponerende var det nok da det ble bygget i middelalderen. Her har både vikinger og andre vært på besøk før dette byggverket ble oppført, den gang det sto et irsk fort her.

Utsikt fra borgen. Det var nok ikke helt enkelt å erobre når man se på høyden fra borgen og ned til sjøen.

Før vi vendte nesen «hjemover» til Belfast var vi også innom «Dark Hedges». For de som er «Games of Thrones»-fan er kanskje dette stedet kjent. Deler av handlingen er filmet her, under de enorme trærne, og den helt spesielle alléen.

Det blåser på nordkysten, også i Nord-Irland….

Tilbake i Belfast gjensto det ikke så mye annet å gjøre enn å få seg litt mat og drikke, ta en tur på byen, og begynne å forberede seg for siste etappe, fra Belfast til Dublin Airport……….

Vi fikk tid til en liten «kveldstur», og til en «morgentur» siste dagen, bussen hadde ikke avgang før 13:10.

Belfast City Hall, en imponerende bygning.

Det aller siste vi fikk gjort i Belfast var å ta en tur innom «St.George Market», visstnok Europas største innendørs market, om det er korrekt får andre svare på. Vi hadde i allefall en times tid her, fikk oss litt mat og drikke, og ruslet rundt i området. Når jeg er på slike markeder må jeg innrømme at tankene av og til går til min hjemby, «fiskehovedstaden» i Norge. Hvor er fiskemarkedet der ?
Her har i allefall innbyggerne mulighet til å få kjøpt fersk fisk, skalldyr, kjøtt, og en masse annet under tak. Markedet er fullt fra det åpner kl. 0800 til det stenger ut på ettermiddagen.

St.George’s Market

Så var da dagen kommet da vi skulle reise hjem, først med buss fra Belfast til Dublin, og deretter med SAS fra Dublin til Oslo og Ålesund. Vel, det gikk altså ikke helt som planlagt…..

Litt kaos ved avreise fra Belfast var det, faktisk …… Vi hadde ikke regnet med at 30-40 busser skulle samme vegen med folk (mest rosakledde jenter i cowboy-hatt) som skulle til Dublin på Taylor Swift-konsert…. Men, vi kom oss avgårde, bussen var i rute, og vi «kosta» oss nedover motorveien mot Dublin.

Fin utsikt fra bussen …..

Turen gikk helt fint til vi var ca 5km fra Dublin Airport…. da plutselig sto vi bom stille, i nesten 2 timer! 4-felts motorvei inn mot Dublin, mye trafikk, og alt sto stille … Det viste seg at en bil hadde kjørt i autovernet med fatale konsekvenser, dessverre. For oss betydde det at vi ikke rakk flyet til Oslo……………

Så, da ble det overnatting på hotell, nye billetter hos KLM, og hjemreise en dag for sent. En del stress, men vi håper at hotell- og flybilletter dekkes av reiseforsikringen. Regner med det sitter en ansatt der nå, og fundrer på hvordan de skal unngå å dekke merkonstnadene …… 🙂

Så, takk for oss for denne gangen, og spesielt takk til de som orket å følge oss på hele reisen. Skal ikke se bort fra at det kommer flere reisebrev, reiseplaner har vi i hvert fall ……